Så når hun plutselig en kveld begynte å skrike trøsteløs, ble vi vettskremte. Lyden av hennes gråt, skar seg i hjertet mitt, og smerten jeg kjente da var ulik all smerte jeg tidligere har kjent(inkludert Fødsel!)
Det at hun er så bitte liten, så skjør og at hun har verdens største og nydeligste øyne som fyltes med tårer, gjorde det hele helt uutholdelig.
Jeg hadde så lyst at hun skulle fortelle meg hvor det gjorde vondt, for mine tanker løp raskt av gårde til både den ene og den andre katastrofescenario. Geir var kritthvit i ansiktet, han også, og det gjorde meg enda mer redd.
Verden min raste sammen. Hele mitt liv passerte i revy foran øynene mine, og jeg så meg selv for alltid trist og ødelagt og alene.
Una ble helt fin og rolig etter en liten stund. Den kvelden kjentes de minuttene som en evighet.
I realiteten var det ikke noe å bekymre seg over.
Men jeg ble ikke den samme etter den kvelden.
Jeg tror det var først da jeg skjønte hvor bunneløs og stor den kjærligheten er. At den er helt spesiell. At jeg har fått noen som jeg alltid kommer til å elske over alt på jorda og sette foran alle og alt annet. At jeg lett kunne gått i døden for henne og ikke overlevd dersom noe skjer henne.
For noen dager siden fikk vi beskjed at en god kollega har mistet sin lille gutt i kreft. Jeg kjenner til det å kjempe mot kreft, de siste årene har pappa ført en kreftkamp, og jeg har følt at hele livet mitt avhenger om denne kampen lykkes eller ei.
Mine tanker går til min kollega Erik og hans familie. Jeg håper de takler det og jeg håper de overlever. De har en gutt til som de må være sterke for.
Og nå vet jeg at jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å være her for Una, for å vokte, mate, lære, passe, synge, busse, elske. For alltid.
Nå var dette veldig dramatisk, men slikt kjennes det. Verken mer eller mindre. Helt merkelig, og mektig. Den kjærligheten, altså. Og jeg er fortsatt skremt.
foto:privat. Una, 3 dager gammel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar