VOKSEN FILM PÅ BABY KINO

Babykinoen i forrige uke var en morsom opplevelse. Gulping, bæsjing, promping, og ikke minst gråt preget en lyssatt kino sal. Heeerlig.
Jeg var super fascinert av oppleget, og Una var i alle fall fascinert av alle lysene i taket ( Er det noe alle barn digger? Lys?)
Vi så Revolutionary Road og jeg elsket den. Filmen er basert på romanen av Richard Yates og reggisert av Sam Mendes (American Beauty).
Jeg ble selvfølgelig helt ødelagt av den, men jeg liker å pine meg selv. 50-talls perfekte estetikk er alltid en nytelse å se på.
Kate Winslet var helt enestående og traff meg rett i hjertet som April Wheeler. Så vakker, og så ufattelig trist.
Plenty of people are onto the emptiness, but it takes real guts to see the hopelessness.
Geir lurte på om jeg tenkte på oss når jeg så ekteparet Wheeler. Jeg svarte: Nei.
Men man skal jo passe seg.

"I wanted IN. I just wanted us to live again.

For years I thought we've shared this secret that

we would be wonderful in the world.

I don't know exactly how, but just the possibility

kept me hoping. How pathetic is that? So stupid.

To put all your hopes in a promise that was never made.

Frank knows what he wants, he found his place, he's just fine.

Married, two kids, it should be enough. It is for him.

And he's right; we were never special or destined for anything

at all."